Den fremtredende britiske historikeren Arnold Toynbee snakket om at sivilisasjoner hadde livssykluser. I en individuell livssyklus begynner noe, utvikler seg, modnes og avtar. Toynbee sa at en nydannende sivilisasjon er som et barn som opplever og prøver nye ting. Dette ville være en sivilisasjons periode med tidlig utvikling. Deretter begynner en sivilisasjon å vedta troen som fungerer for den, og når den holder fast ved denne troen, går den inn i en periode med stivhet. Dette ligner på at barnet gjør alt det eksperimentelle, men så kommer opp mot veggen til en forelder og sier "Slik er det" og internaliserer den meldingen.
Men det er et problem med denne stivheten: Universet endrer seg kontinuerlig og dynamisk. Å prøve å holde på en tro fører til utfordringer som er resultatet av ikke å være fleksible nok til å bøye seg med endringsstrømmene. Det som er stivt begynner å avta.
Sivilisasjoner har alltid kommet og gått. Vår spesielle syklus er imidlertid unik, fordi vi ikke bare avslutter en sivilisasjon, vi avslutter også et komplett evolusjonsstadium. Vi har også potensial til å hoppe inn i et annet stadium av evolusjonen, men jeg må understreke at vi har potensialet. Vi kan ikke fortelle resultatet. Vi klarer det eller ikke, og det må vi virkelig eie. Dette betyr ikke at vi skal slutte å prøve å se hvordan vi kan klare oss, men at vi skal være desto mer aktive i å prøve å gjøre det.